Seiltur til Colombia

Etter en kort uke i Panama moette vi kaptein Salvador og satte kursen mot Colombia. Ombord paa Chirisa tilbragte vi fem dager. Tre av dem paa de idylliske San Blas-oeyene. Det er over 300 smaa oeyer med hvite strender, palmer og kokosnoetter. Oeyene er befolket av Kuna-folket som visstnok er verdens nest hoeyste rase. Smaa var de iallefall.

Diego, aka Vegard, satte igang en liten epedemi paa baaten. Halve turen ble dermed preget av sykdom, type kraftig foerkjoelelse, kjedelig nok det naar man er paa en sykt fin plass.

Kapteinen vaar, en 50-aarlig oeldrikkende sjoeulk fra Spania, kunne mer enn bare aa seile. Maten hans var fantastisk. Den ene dagen disket han opp hummer(kjoept fra Kuna-folket som fridykker ned til 30m og fanger den), andre dager fikk vi diverse spanske spesialiteter. Naar vi ikke spiste, badet vi, snorklet, leste, ganske avslappende med andre ord. Selve turen der vi krysset havet til Colombia tok 35 timer sirka. Det var lite vind, saa det ble desverre bare kjoering paa motor.

Ellers saa vi en del dyr ogsaa: vi ble fulgt av delfiner et stykke, jeg har holdt i en levende hummer, sett blekksprut(som en annen paa baaten fanget med haanda(!)), svoemt med hai(ganske smaa men) og sikkert noe mer jeg har glemt naa.

Alt i alt en herlig tur.

Panama city

Jeg reiser alene.

Etter ni maaneder kontinuerlig sammen bestemte jeg og Erik oss for aa reise en uke alene. Litt rart, men spennende. Vi skiltes i San Jose, Costa Rica, der Erik dro videre til Bocas del Toro, mens jeg dro lenger soer i Costa Rica til Manuel Antonio. Med hatten paa hodet, sekken paa ryggen og Coelho i haanda satte jeg meg paa bussen, alene. Befriende. Merkelig. Og litt ensomt.

Etter aa ha sittet paa bussen i 3,5 timer gaar jeg av i Quepos for aa ta bussen videre til Manuel Antonio. Som man gjoer overalt naar man backpacker saa moeter man kjente. Saa denne reisinga alene ble heller en kort historie for min del. Paa bussen moette jeg nemlig to svenke jenter som vi ble kjent med da vi feiret 17. mai paa Utila. Dagen etter flyttet jeg inn til dem. Dagen etter der igjen dukket Vegard opp. Vi ble en fin gjeng.

Manuel Antonio er ogsaa en fin plass. Det som gjoer den kjent er nasjonalparken, de fine strendene og alle dovendyrene som bor der(og krokodillene, froskene, iguanaene osv.). En av de foerste dagene vi var der proevde David, naboen vaar, aa laere meg aa surfe. Kom meg opp hele tre ganger, veldig goey! Bra trening.

Vi har ogsaa opplevd noe spesielt vaer. Det sies at det var halen til en orkan. KRAFTIG regn og vind gjorde at store traer falt ned i gatene og over stroemlinene. Regnet gjorde gatene om til elver og vi holdt oss innendoers. Om kvelden hadde vi besoek av noen folk som ikke kom seg hjem og maatte overnatte pga at det var for farlig aa gaa i gatene. Dette foerte til 3 dager uten stroem, vann og bussforbindelese. Ganske sykt, men spennende.

Slik var de fleste strømlinjene dagen derpå.

Store trær falt.

David dusjer ute i regnet i mangel på vann.

Vi har ogsaa sett litt forskjellige dyr, en liten boa, dovendyr, edderkopper osv. Boaen ble vi "kjent" med. siden en lokal kar hadde den med seg paa fest. Sjelden man finner slager paa fest i Norge....

Naa baerer turen videre til Panama city, og der moeter vi Erik igjen.