Guayaquil!

Etter gåturen vår til Ingapirca dro vi til Guayaquil. Første gang jeg er tilbake på 6-7 år. Det var veldig koslig å se alle igjen etter all denne tida. Ting hadde ikke forandret seg så masse som jeg hadde trodd på forhånd.

Vi dro også innom Montañita lørdag til mandag. En minneverdig helg.

Camino del inca (Ecuador)

Inkaene har lagt mer en 8500km med vei, vi gikk en liten brøkdel av denne for å komme oss til Ingapirca fra Achupallas.

Strekket Achupallas-Ingapirca ligger i snitt på 4000 m.o.h., og det kan dermed bli ganske værhardt og tungt å gå. Vi var en del i tvil om vi hadde gode nok klær til å klare oss, men etter en del fram og tilbake kjøpte vi et telt(det var like dyrt/billig å leie et...), leide noen soveposer ++ og så la vi av gårde. Kart hadde vi kjøpt på forhånd av Instituto Geografica Militar i Quito.

Vi hadde planlagt å bruke tre dager, men totalt sett ble det fire med en dags planlegging av hva vi skulle ha med, i tillegg til fem-timers busstur til startpunktet.

Første dagen våknet vi til strålende sol og mange lokale, fargekledde folk som gikk forbi teltplassen vår. Fin start. Vi pakket teltet og startet så selve turen. På veien passerte vi to drankere i en grøft før vi fant riktig sti mot Ingapirca. Hele dagen gikk med til å gå, men vi kom en del kortere enn vi hadde tenkt. Mot kvelden fikk nemlig jeg og Vegard krafig hodepine og kvalme, med andre ord: høydesyke. Vi la oss til å sove på 4100m, usikre på om vi kunne fortsette dagen etterpå.

Dagen etter føltes ting litt lettere, men jeg var fremdeles litt skeptisk siden vi skulle enda lengre opp(4420m) og formen var ikke helt på topp. Vi ga det et forsøk, og det var verdt det. Vi kom oss over kneika og fortstatte med godt mot. -Selv om det mot slutten av dagen skulle begynne å regne ganske kraftig, og mye av det vi hadde med ble bløtt/fuktig(inkludert soveposene).

Ingapirca.

Slik jobber de.

Tredje dagen ble veldig kort, vi gikk i to timer før vi kom til sivilisajon der vi tok en bil til Ingapirca. Ingapirca var som vanlig veldig fint, men det visste jeg jo fra før siden dette ble gang nummer tre der borte.

Sett på bussen fra Ingapirca: "Gud, hvis dette er min siste tur, håper jeg den er mot deg".

Ny alkohollov i Ecuador

Det sies at Ecuador har blitt en mer farlig plass, et av tiltakene til regjeringen har vært å stramme inn på alkoholkonsumet ved f.eks å stenge utesteder tidligere og ikke selge alkohol på søndager(høres ut som Trondheim egentlig).

Likevel selges det alkohol noen steder, man må bare vite hvor:

ECUADOR!

Vi har nå kommet oss til mitt kjære Ecuador. Landet med alt.

Jeg fikk en god følelse med bare å krysse grensa og se skiltet "Bienvenidos a Ecuador". Vi dro inn til Quito og feiret bursdagen til Erik med shawarma, vannpipe, Pilsener, burritos og kake. Dagen etter flyttet vi til Eliana(ei som var på utveksling i Trondheim samtidig som jeg var i Guayaquil), bodde til henne og familien hennes i to netter. Veldig koslig. Den ene kvelden tok hun med oss til gamlebyen og der vi drakk canelazo, spiste marsvin(Erik) og hørte på panfløytemusikk, alt i alt en veldig ecuadoriansk kveld(de la sierra). Ikke værst dette.

Nå er vi i Cuenca og setter kursen mot Guayaquil om et par dager. =)

Bogotá

Vi trivdes godt i Bogotá, hovedstaden i Colombia. Ble faktisk værende der i seks dager eller noe. Strøket vi bodde i het la Candelaria, som er plassen der de fleste backpackerne bor, og ikke uten grunn vil jeg si. Der er det masse små, koselige gater og restauranter, med noen få ikke-så-hyggelige innslag av limsniffende uteliggere. Bogotá er nemlig en by full på kontraster, vi så sykt fancy biler kjøre forbi mannen som frakter tingene sine med esel. 70% av landets inbyggere er fattige(dette tallet kommer fra CS'er fra Colombia), samtidig som de rike er ekstremt rike.

Couchsurfing-miljøet i Bogotá er stort, så vi ble med på et av de ukentlige møtene deres. Her var det god stemning og vi ble kjent med noen colombianere som vi hang med senere også.

Vi dro innom Andres carne de res, en restaurant vi fikk anbefalt allerede langt oppe i Honduras. Plassen med 1000 kelnere og store biffer. Anbefales til folk som skal til Bogotá.

Cuidad Perdida/The lost city/Den fortapte by

Et av høydepunktene på turen kommer nok til å være denne seks-dagers gåturen vi gjorde i jungelen i nord-Colombia til Cuidad Perdida. Cuidad Perdida ble funnet først i 1976, (selv om om området har vært i full sving med kokainproduksjon) og var en gang en "stor" by på ca. 15000 innbyggere. De første bostatte seg der så tidlig som på 500-tallet. Selve byen er ikke så sykt imponerende, men gåturen til den gjorde turen så absolutt verdt det.

Gjørmesti.

Fin pauseplass.

Her bor det folk, samme type husene som for 1000 år siden.

Det er ganske mange turister som drar til Cuidad Perdida, bare i vår gruppe var vi 13 stk, og det var flere parallelle grupper. Den første dagen var den hardeste, vi startet å gå samtidlig som det begynte å regne. Det regner forresten klokken to hver dag. Regnet gjorde oppoverbakkene(som det var mange av) ekstremt glatte, og ved hver lille pause man tok kom myggen fram. Resten av dagene ble bedre iogmed at vi startet(06.00) en del tidligere, før regnet startet. Vi sov i oppsatte "camps" i hengekøyer og fikk veldig bra mat tilberedt av guidene våre.

Pinnedyr vi så på veien, creds til engelskmannen som spottet det.

Hi five med en av de mange froskene.

På den fjerde dagen, etter fem elvekryssinger og 1300 trappetrinn, kom vi opp til selve Cuidad Perdida. Fin plass, veldig grønt og mye mygg. Vi fikk se hvordan de bodde der før i tiden, og fikk høre at indianerne som bor i området nå faktisk ikke lever så forskjellig fra hvordan de levde før.

Diego krysser elv.

Gjengen(fra USA, England, Frankrike, Canada, Tyskland, Thailand og Norge).

Cuidad Perdida.

Etter å ha sett Cuidad Perdida satte vi kursen tilbake, og kunne nå bare nyte landskapet og hverandres selskap.

Seiltur til Colombia

Etter en kort uke i Panama moette vi kaptein Salvador og satte kursen mot Colombia. Ombord paa Chirisa tilbragte vi fem dager. Tre av dem paa de idylliske San Blas-oeyene. Det er over 300 smaa oeyer med hvite strender, palmer og kokosnoetter. Oeyene er befolket av Kuna-folket som visstnok er verdens nest hoeyste rase. Smaa var de iallefall.

Diego, aka Vegard, satte igang en liten epedemi paa baaten. Halve turen ble dermed preget av sykdom, type kraftig foerkjoelelse, kjedelig nok det naar man er paa en sykt fin plass.

Kapteinen vaar, en 50-aarlig oeldrikkende sjoeulk fra Spania, kunne mer enn bare aa seile. Maten hans var fantastisk. Den ene dagen disket han opp hummer(kjoept fra Kuna-folket som fridykker ned til 30m og fanger den), andre dager fikk vi diverse spanske spesialiteter. Naar vi ikke spiste, badet vi, snorklet, leste, ganske avslappende med andre ord. Selve turen der vi krysset havet til Colombia tok 35 timer sirka. Det var lite vind, saa det ble desverre bare kjoering paa motor.

Ellers saa vi en del dyr ogsaa: vi ble fulgt av delfiner et stykke, jeg har holdt i en levende hummer, sett blekksprut(som en annen paa baaten fanget med haanda(!)), svoemt med hai(ganske smaa men) og sikkert noe mer jeg har glemt naa.

Alt i alt en herlig tur.